Annerledes tanker #11

Hvor lenge klarer du å holde pusten? 

For så lenge jeg kan huske har jeg vært utrolig fascinert av å holde pusten. Både over vann og under vann har jeg testet min lungekapasitet gjennom livet. Hvor denne fascinasjonen stammer fra vites ei, men det er åpenbart at det er noe som har betydd noe for meg.

I en alder av 41 år holder jeg fortsatt pusten. Senest i går tok jeg meg selv i denne automasjonen som er programmert i meg. På vei ned til hytta for å hente familien holdt jeg pusten i samtlige tunneler. Om det er forsvarlig? Kanskje ikke, men heldigvis har bilen selvkjørende egenskaper. Men visste du at vi kan holde pusten lenger under vann enn over vann? De fleste friske mennesker kan øve seg til å holde pusten i mer enn 4 minutter. Derimot klarer de fleste ikke mer enn 30 sekunder til 2 minutter. En topptrent fridykker kan faktisk holde pusten i 10 minutter!

Når du holder pusten er det oppbyggingen av CO2 som får deg til å ville puste. Ikke mangelen på oksygen. Å motstå behovet for å puste tillater kroppen å tilpasse seg til CO2, og over tid vil vi kunne forbedre evnen til å utstå høyere verdier av CO2 - som igjen resulterer i evnen til å holde pusten.

Å holde pusten er muligens ikke det viktigste spørsmålet om dagen, men det er tidløst og mye større enn selve øvelsen av å holde pusten. Det handler ikke om hvem som kan holde pusten lengst, men om å holde seg i kontinuerlig i bevegelse.

Et utforskende liv og nysgjerrig liv, hvor evnen til å ville utforske det vi frykter. Et tankesett som vil utfordre status quo og omfavne livet som en reise. Lar du deg fascinere av de mest åpenbare og normale tingene? Å puste, er noe vi tar for gitt da vi puster hvert 4. sekund. For meg er å puste mer enn det. Det er bevegelse. Akkurat som å lytte til hjertet eller å sitte helt stille. En nysgjerrighet til livet er nok min drivkraft. Det skaper igjen ringvirkninger og nye bevegelser. Det baner vei slik at jeg kan utforske. Nye veier, nye feilgrep og nye veier. Bevegelse kommer i alle former. Nevroner som beveger seg i hjernen, hjertet som slår eller hårstrå som blåser i vinden. Vi mennesker er det mest avanserte livsformen på jorden. Vi kan krype, løpe, gå, åle, hinke, og hoppe. Vi glemmer ofte hvor fascinerende vi er der vi sitter med finmotorikk og swiper mobilene våre eller i justerer bilen med autopilot.

Hvor lenge kan du holde pusten?

Ordenes begrensning.

Det er mye snakk om grit, drivkraft og psykisk helse. Spesielt knyttet til arbeidslivet, men det er utfordrende å skille jobb og privat. Vi har selvfølgelig ulike roller i ulike settinger, men hvem du er gjenspeiles i vårre handlinger og vanemønstre.

Jeg opplever at ord som grit har en begrensende påvirkning på våre perspektiver og muligheter. Ordenes begrensning skaper en korrupt prosess for oss mennesker. Selv på tross av at de er ment positivt. For å skape bærekraftige mennesker trenger vi et samfunn som oppfordrer til eksplorasjon. Rammeverk hvor vi kan utforske, feile og som ikke minst hjelper oss opp igjen. Det er her vi finner svar på ukjente ukjente og pur innovasjon. Innovasjon krever nemlig åpenhet, tilfeldigheter, friksjon og motstand for å kunne oppstå.

En utfordring i samfunnet er at vi forventer at studentene skal fokusere all sin tid på skole og utdanning.
Grit, altså evnen til å kjempe på er selvfølgelig en selvskreven faktor her.  Og ja, som ung er det vesentlig å jobbe hardt. Ikke minst opparbeide seg masse erfaring og kompetanse. Noe som igjen tegner seg til et problem hos den nye generasjonen som blir omtalt som snøflak-generasjonen (Snowflakes). Hvor de tror at de skal ut å redde verden etter endt utdannelse, samtidig uten å være rustet for motgang.

Målene og kravene om toppkarakterer vitner ikke noe om evnen til å tenke annerledes, lede mennesker eller samhandle. Det vitner ikke til et liv levd. I Norge er det således utfordrende for unge å få en jobb før fylte atten år. Når studentene kommer ut av skolen har de muligens toppkarakterer og skal tiltre inn i arbeidslivet. Videre så ansetter bedriftene studentene med toppkarakterer, noe jeg til stadighet forbauses over. Det er åpenbart at disse bedriftene tenker og lever, utpreget lineært.

Hvor og når dette vil endres er jeg usikker på, men det kommer et gedigent skifte i samfunnet med økt automatisering. Hvilken rolle tar arbeidsplassene og skolene for å skape bærekraftige mennesker, som blir trent til å tenke kreativt, oppfordret til å prøve, samt lære hvordan de kan verne om sine egne ideer, dele dem og ikke minst våge å dele.

Fra mitt perspektiv må videregående skole revurderes. Kreativitet må implementeres som et vurderingskriterium på lik linje med fag i dag. Samtidig må vi implementere praksis. At elevene får praksis i ulike bedrifter og erfaring fra ulike yrker. Ikke på bakgrunn av hva de nødvendigvis mestrer eller er interessert i. Dette skyldes at vi trenger å se dagens problemer med morgendagens øyne.
Vi trenger også å lære å oppsøke motstand eller å bli utsatt for motstand.

På lik linje bør vi vurdere lignende tiltak i organisasjonene. Dette skaper et systemisk perspektiv, altså flere linser eller måter å se en utfordring på. Slik løser vi nemlig utfordringene som omtales som ukjente ukjente.

Kanskje også politikere burde ut i arbeidslivet hvert 4. år?
Just sayin.

Hvordan møter din organisasjon fremtiden?

Et liv hvor pliktene er fulgt etter punkt og prikke. Et liv uten å ha møtt tilstrekkelig motstand eller å ha gått skikkelig på trynet - er mangelfullt og vil få vanskeligheter med å innfinne seg morgendagens krav og utfordringer.

Vi vil ikke lære oss å mestre uten erfaring, uten å forsøke eller utsette oss for motstand. En sjømann (sjøhen) blir dyktig av å være på sjøen, erfare havets voldsomme krefter og lunefulle humør.