Annerledes tanker #9

På tide å dele noen annerledes tanker igjen.
Det er også veldig hyggelig å høre fra flere at dere har savnet refleksjonene mine.
Her er en liten historie jeg skrev på Kaffebrenneriet forrige uke, mens jeg drakk en dobbel espresso og en refleksjon fra tidligere i år.

God helg!

A stranger comes to town. 

One fine day in June. The sun stood high in the sky with a few random thin clouds as hang-around, and you could feel the rays kissing your forehead and the pleasant chilly wind kissing your neck. The streets were crowded with busy, smiling people. All of them were unaware of the stranger in town. 

You wouldn't notice her in the streets.

She would blend in like a CIA operative, going grey. You could try to explain her appearance, but your description would be such a wage that it could have been anyone else. Who she is and where she came from will never be known. All we know is that she might not be from this world, maybe even not from this time.

I met her randomly at a local coffee shop when she suddenly stood behind me in line.

Surprisingly she asked me what kind of place it was. I think I froze for a couple of seconds, evaluating my response.

Isn't it a coffeehouse? Was my contribution to the conversation.

What is coffee? She replied.

I'm not a person that lacks a reply. It wasn't her question, but her sincere facial expression again left me speechless.

After some awkward seconds, I offered to buy her a coffee to provide an answer or two - willingly, she accepted my offer.

We sat outside with our caffeine of choice—one cup of freshly brewed java for her and a doppio for myself.

The wind had turned remarkably warmer as the sun had risen slightly in the sky. She didn't look confused; I would instead describe her mood and presence as more aligned with being open, curious, and alert. As if all of her senses were utterly open and attuned to the moment.

The silence wasn't strange but pleasant and calm.

I noticed that she hadn't touched her coffee as it might be too warm.

Suddenly she asked, «why do we drink coffee?»

I touched on a feeling that she was playing with me, but again - her face only read honesty and openness. So I abandoned a sarcastic one-liner, leaned in, and began elaborating on my personal opinion.

"I got addicted to coffee while serving in the army. My addiction got to a new dimension when I lived in Milano—consuming a dangerously high amount of espresso daily."

"But why?" was her response.

I changed my perspective and decided to explain the effects of caffeine.

It keeps us awake and helps us wake up from a poor night of sleep.

She looked even more surprised and confused than before.

"Sleep?" she said.

"What is sleep, and why do you sleep?"

At this point, I felt annoyed with her. Was she pulling my leg? Is it a candid camera somewhere?

I felt like leaving, but again I was stunned by her presence.

Still maintaining her composure. Still exerting an openness. Her voice was humble and soft, and her eyes were kind and trustworthy.

"Well, as humans, we need to sleep and recharge our batteries. We consume food, water, and coffee to provide energy so that we can operate at a certain level."

"Thank you," she replied.

She thanked me again for the coffee, bowed, and said "goodbye."

I remained seated, watching her walk away, pondering who she was and where she came from.

How would you explain something to a person from another world or dimension? Something we take for granted and never pause to reflect on. 

Why the wind blows, why the flowers bloom, or why we argue with our loved ones. Whether we wish to discover and solve unknown unknowns or just explain the most straightforward thing - we must engage with openness, play, curiosity, and exploration. 

Tilhørlighet på boks?

Flere og flere har mistet pulten sin på kontoret. Ikke bare pga hybrid arbeid og pandemi, men også på grunn av effektivisering av kontor arealene. Et av spørsmålene som opptar meg mye og som jeg har skrevet veldig mye rundt er - “Hvordan kan vi bygge bro mellom de nye forutsetningene i arbeidslivet og grunnleggende menneskelige behov”.

De siste ukene har jeg arbeidet med en utrolig spennende norsk teknologi bedrift, og ved et av mine besøk hos dem observerte jeg skapene til de ansatte. Som noen av dere vet så jobber jeg ut fra et prinsipp hvor jeg fanger alle tankene mine. Dette for å kunne bearbeide ideene igjen senere - slik som nå da jeg deler dette med dere.

Oppbevaringsskap finnes overalt i dag. På arbeidsplassen, i butikken, på skolen og på treningsstudioet. Men siden jeg er ikke sikker på om dere har har reflektert over viktigheten, ikke minst muligheten som ligger i dem, ønsker jeg å dele dette lille notatet.

En av de viktigste aspektene med arbeidsplassen, eller det fysiske kontoret er å skape et kulturelt rammeverk slik at menneskene som skal dra nytte av det opplever en tilhørighet. Da må vi se på de fysiske elementene som allerede eksisterer.

Siden grensene mellom jobb og hjem skrubbes bort med skurekrem og pultene skal etterlates klinisk rent, må vi finne nye alternativer for å gjenskape personlig tilhørighet.

Joda det finnes uendelig mange oppbevaringsskap på markedet allerede, men her er det mulig å tenke annerledes da de stort sett er veldig generiske og lite personlige.

I morgendagens kontor ser jeg for meg mye større og heftigere personlige skap.
Tilstrekkelig plass til et par antrekk, treningsklær, diverse utstyr eller sminke. Vi kan med enkelhet utfordre innholdet i dem.
Speil, lys, kanskje du til og med kan gå inn og skifte?
Kanskje du skal skape din personlige mini-verden der inne? Personlige bilder eller tegninger? Kanskje vi kan kombinere telefonboks-teknologi og oppbevaringsbokser?

Her stoppes vi bare av våre egne begrensninger, men viktigheten av personlig oppbevaring er ubestridt for å skape tilhørighet.

For hva er et hjem uten en postkasse? Selv om vi ikke får så mye som et brev i den i dag, handler det likeledes om identitet og er en del i det kulturelle rammeverket.

Kjenner du en produsent som du mener burde snakke litt med meg om dette er det bare å rope ut. Om ikke er jeg sikker på at det finnes flinke folk der ute som kan ta dette fra ide til verdi på egenhånd.